En teglsteinskorstein er en murt skorstein oppført i teglstein, vanlig i norske boliger og bygårder fra slutten av 1800-tallet og gjennom store deler av 1900-tallet. I praksis er dette en tradisjonell, murt skorsteinskonstruksjon som leder røykgasser fra ildsted til friluft, tåler høye temperaturer, og er en del av byggets bærende eller selvbærende konstruksjon. Teglstein har god varmebestandighet, men er sårbar for sprekkdannelser, frostskader og slitasje over tid.
Hva betyr dette i praksis?
En tradisjonell teglsteinskorstein består av ytre murverk i tegl, ett eller flere røykløp, mørtelfuger og eventuell puss eller overflatebehandling. Eldre skorsteiner er ofte uforet, det vil si at røykgassen går direkte mot tegl og mørtel. Moderne rehabilitering innebærer ofte montering av stål- eller keramisk foring. En teglsteinskorstein krever vedlikehold og kontroll gjennom hele byggets levetid.
Hvem er dette relevant for?
- Eiere av eldre boliger
- Feiervesen og tilsynsmyndigheter
- Borettslag og sameier
- Bygårdeiere
Ansvar, krav og regelverk
Eier har ansvar for at skorsteinen er i forsvarlig stand. Ved avvik avdekket ved tilsyn må nødvendige tiltak gjennomføres før videre bruk. I bygårder ligger ansvar ofte hos sameie eller borettslag for felles konstruksjoner.
Praktiske konsekvenser
Over tid kan det oppstå sprekkdannelser i murverk, utglidning eller forskyvning av tegl, nedbrutte fuger, frost- og fuktskader, og lekkasje mellom røykløp. I eldre bygårder kan også tidligere pipebranner ha svekket konstruksjonen uten at dette er synlig fra utsiden.
Kort oppsummert
- Teglsteinskorstein er tradisjonell, murt skorstein
- Vanlig i eldre boliger og bygårder
- Krever jevnlig kontroll og vedlikehold
- Kan svekkes av alder og pipebrann
- Ofte behov for rehabilitering i eldre bygg
Historisk utvikling
Teglsteinskorsteinen ble vanlig i Norge i takt med urbaniseringen på 1800-tallet. I byer som Oslo ble bygårder fra ca. 1890–1930 ofte oppført med flere separate røykløp i samme skorstein, felles skorsteinskjerner og tilkobling til flere ildsteder per etasje. Disse konstruksjonene var robuste, men dimensjonert for datidens bruksmønster. Hyppige pipebranner og bybranner førte til strengere krav til muring, avstand og feiing.
Vanlige skader og svakheter
Over tid kan det oppstå sprekkdannelser i murverk, utglidning eller forskyvning av tegl, nedbrutte fuger, frost- og fuktskader, og lekkasje mellom røykløp. I eldre bygårder kan også tidligere pipebranner ha svekket konstruksjonen uten at dette er synlig fra utsiden.
Teglsteinskorstein og pipebrann
Tegl er varmebestandig, men ved pipebrann kan temperaturen bli så høy at mørtel svekkes, sprekkdannelser oppstår og tetthet mellom løp reduseres. Etter pipebrann bør skorsteinen alltid kontrolleres – ofte med videokontroll – før videre bruk.
Teglsteinskorstein i moderne bruk
Mange eldre teglskorsteiner brukes i dag sammen med moderne, rentbrennende ildsteder, peisinnsatser og røykgassvifter. Dette kan gi andre belastningsmønstre enn konstruksjonen opprinnelig var tiltenkt. For lav røykgasstemperatur kan gi kondens og fuktskader i uforede løp.
Rehabilitering og utbedring
Vanlige tiltak ved svekket teglsteinskorstein er montering av stålrør (foring), keramisk foring, tetting av sprekker, omfuging og delvis ommuring over tak. Tiltak må vurderes faglig, særlig i bygg med flere tilkoblede enheter.
Teglsteinskorstein i eldre bygårder
I bygårder fra 1890–1930 er teglsteinskorsteiner ofte felles for flere leiligheter, uforede, og utsatt for over 100 års slitasje. Her kan én brukers feil påvirke flere beboere. Derfor er kontroll og dokumentasjon særlig viktig.
